Kapillærene er stedet der vi har utveksling av næringsstoffer og avfallsstoffer mellom blodet og cellenes ekstracellulære væske (interstitiet) (fig. 9).
På grunn av blodtrykket i kapillærene, skvises væske fra blodet ut til vevsvæsken (interstitialvæsken) som ligger utenfor kapillærene og vevenes celler. Denne væsken inneholder oksygen, sukker, aminosyrer med mer – og blandes med interstitialvæsken. Stoffene vil så overføres til cellenes indre. Samtidig går avfallsstoffer fra cellenes indre til interstitialvæsken og videre til blodet. Denne transporten av stoffer skjer ved diffusjon og aktiv transport (se temaet om cellebiologi).
I begynnelsen av kapillærene (ved den første halvdel) vil væske skvises ut av kapillærene på grunn av blodtrykket (hydrostatisk trykk, fig. 9). Når denne væsken presses ut, økes det osmotiske trykket (evnen til å trekke på vann) inne i kapillærene. Celler og store proteiner blir igjen inni kapillærene, og vi får en økt konsentrasjonen av disse. Dette osmotiske trykket vil holde på vann. Så i slutten av kapillærene (den siste halvdelen) vil blodtrykket ha sunket så mye, og det osmotiske trykket økt såpass mye, at væske her blir tatt opp igjen i kapillærene. I begynnelsen av et kapillær vil altså væske skvises ut, og i slutten av et kapillær trekkes væske tilbake igjen. Dette skjer på grunn av variasjonen mellom hydrostatisk og osmotisk trykk (fig. 9).
Totaleffekten er likevel at det skvises mer væske ut av kapillærene enn det kommer tilbake. Blod «taper» altså en viss del av volumet sitt når det passerer kapillærene. Dette «overskuddet» blir værende igjen i vevet (interstitialvæsken) og blir ikke med gjennom venene. Det må dreneres, og det er her lymfesystemet inntrer. Lymfesystemet og lymfeårene har som funksjon å drenere overskuddet av væske som finnes i vevet.
Fig.9 Kapillærdynamikk